Mental fitness er ikke selvhjelp. Det er trening.

Vi trener kroppen uten å tenke over det. Hodet vårt fortjener det samme — og det merkes både på jobb og hjemme.

For ti år siden var jeg den slitne lederen.

Jeg rakk aldri over alt jeg ville. Jeg var aldri helt fornøyd, og det føltes som om ingen andre var det heller. Jeg jaget etter et tomt spøkelse jeg ikke engang klarte å sette ord på. Noe med å passe inn, gjøre ting riktig, være den flinke, snille piken som alle likte.

Men det ble jeg jo aldri helt. Jeg hadde meninger. Jeg snakket uten å bli spurt. Jeg kunne faget mitt og elsket å sparre med folk, lære av feil og gjøre ting bedre neste gang. Jeg er nysgjerrig av natur. Og når man gang på gang blir stoppet, tiet, og bedt om å sitte stille i båten, så forsvinner både motet og livslysten. Gnisten min ble borte. Til slutt visste jeg ikke helt hvem jeg var lenger.

Det jeg skulle ønske noen hadde sagt til meg da, er dette: du kan trene deg ut av det. Ikke bort fra deg selv - tilbake til deg selv.

Hjernen er en muskel du kan trene

Mental fitness er ikke positiv tenking, og det er ikke selvhjelp-fluff. Det er trening. På samme måte som vi trener musklene ellers i kroppen, kan vi trene hodet. Og jo mer du trener, jo bedre rustet er du når noe faktisk skjer.

En av tingene vi jobber mye med, er å holde batteriet litt ladet hele tiden. For reaksjoner på tomt batteri blir sjelden gode. Du kjenner det selv: den korte lunten, det skarpe svaret, tårene som kommer for fort. Det er ikke karakteren din. Det er et batteri som har gått tomt.

Stopp opp. Kjenn etter. Velg reaksjon — fra et godt sted, ikke fra stress.

Hvordan det ser ut i en helt vanlig dag

La meg ta i dag.

I går kom det en mail fra en kunde. Fin og høflig, men den purret på noe jeg burde gjort. Jeg skulle kreditere en faktura, og siden jeg har vært syk, hadde det havnet nederst på lista. Jeg kjente det med en gang i magen. Bang.

Jeg er nemlig veldig pliktoppfyllende. Jeg liker ikke at ting blir liggende, eller at folk venter på meg. Jeg vil helst være i forkant, løse ting fort, levere litt over evne. Så det første som skjedde, var at jeg begynte å piske meg selv.

Men så tok jeg en power break. Jeg stoppet opp. Og da jeg merket alle «burde», «måtte» og «skulle» som meldte seg, spurte jeg meg selv det jeg pleier å spørre: sier hvem? Jeg har vært syk. Jeg har holdt hodet over vann og prioritert det aller viktigste for å holde businessen i gang. Denne mailen klarer jeg ikke å svare godt på akkurat nå, og det er faktisk greit at den venter til i morgen.

Så jeg ga meg selv pausen. Mailen kom i går. Jeg svarte i dag. Kunden har selvsagt fått pengene sine, men ikke da jeg først lovet, og det fikk jeg lov til å si rett ut, uten å gjøre meg selv til et dårlig menneske for det. Det er det jeg kaller "blameless discernment": å se ærlig på det som skjedde, uten å dømme meg selv nord og ned.

Senere på dagen hadde jeg et møte med noen mulige samarbeidspartnere i et prosjekt jeg gleder meg til. Tidligere ville jeg vært helt på tå hev i forkant. Hva skal jeg si? Hva hvis jeg dummer meg ut? Hva om de ikke synes jeg er god nok?

Nå hadde jeg hodet med meg. Jeg kan ikke være andre enn meg selv. De vet hva jeg bringer til bordet, og har de spørsmål, svarer jeg så godt jeg kan. Sier jeg noe teit, så gjør jeg det. Da får jeg heller være litt teit. Det står jeg for.

Jeg sto også på mitt om å få ting ned på papiret, for det er viktig for meg — og for oss alle, så vi vet hva som gjelder. Det har jeg brent meg på før. Så får de heller tenke at jeg er kravstor. Jeg gjør det nettopp fordi jeg vil ta vare på samarbeidet, ikke havne i kinkige situasjoner senere.

Det som gjorde forskjellen, var ikke at jeg hadde forberedt meg i hjel. Det var at batteriet var ladet. Jeg hadde sovet godt, spist litt, tatt med meg en kaffe, og tenkt gjennom det jeg hadde sendt dem på forhånd. Perfeksjonisten min mente jeg burde vært mye mer forberedt. Men jeg har lært meg å dempe den stemmen. Godt nok er godt nok.

Sabotørene er ikke fiender. De er styrker, vippet litt for langt.

Perfeksjonisten er fortsatt med meg. Det er Den rastløse også. Den som vil ta på seg alt, fordi jeg kan og vil og har lyst til å vise det. Det har endt med at jeg har tatt på meg altfor mye, at rollen min har blitt utydelig, at jeg aldri ble fornøyd og slet med å sette grenser.

Det jobber jeg med fortsatt. Men jeg blir bedre. Og når jeg ser at de tar overhånd, pisker jeg ikke meg selv lenger. Jeg noterer det bak øret, tenker «dette gjør jeg ikke en gang til», og går videre. Selvsnakket har blitt et helt annet.

Det gjelder de store tingene også. Jeg har søkt jobber jeg ikke fikk. Før ville jeg tenkt: de ville ikke ha meg, jeg var ikke god nok, jeg klarte ikke oppgaven. Nå tenker jeg: ok, det var ikke den jobben jeg skulle ha. Hva kan jeg lære? Hva tar jeg med videre? Og hvis ikke dette var meningen — hva er da meningen? Kanskje den er at jeg skal gjøre akkurat det jeg gjør nå.

Det er dette det gjør med deg

Mental fitness handler ikke om å bli ferdig, feilfri eller alltid ha rett. Det handler om å kjenne igjen mønstrene dine, holde batteriet ladet, og velge reaksjonen din fra et godt sted. Om og om igjen.

Og det fine er at de samme verktøyene virker overalt. På jobb, i et vanskelig møte, i en mail som gir deg vondt i magen, med barna, med deg selv en søndag kveld. Du lærer det ikke for én situasjon. Du lærer det for livet ditt.

Hadde jeg visst dette for ti år siden, hadde jeg spart meg selv for mange netter med dårlig samvittighet. Jeg deler det her i håp om at noen slipper å vente like lenge som jeg gjorde.

— Cecilie