Slik bruker jeg mental fitness i hverdagen.

Jeg svarer aldri på en sur e-post med en gang

Kommer det en e-post som setter seg i systemet mitt, svarer jeg ikke. Jeg leser den. Lar den synke. Leser den igjen. Og svarer kanskje ikke før dagen etter.

Ikke fordi jeg ikke bryr meg, eller fordi jeg unngår det. Men fordi jeg vet at hvis jeg svarer mens jeg er kapret av frustrasjon, svarer jeg fra feil sted. Jeg trenger å komme meg til det jeg i mitt fag kaller "sage mode", et rolig, klart sted, før jeg formulerer noe som helst. Ikke sinne. Ikke forsvar. Bare klarhet. Din indre visdom.

Det er ikke en teknikk jeg leste meg til. Det er noe jeg har trent på i årevis, og det er kanskje det enkleste eksempelet jeg har på hva mental fitness faktisk betyr i praksis. Ikke store, dramatiske gjennombrudd, men små, gjentatte valg om å ikke la sabotørene mine styre.

Morgen og kveld: hjelp utenfra, ikke bare innover

Jeg starter og avslutter alltid dagen med en meditasjon. Og jeg skal være ærlig med deg, jeg er ikke spesielt flink til å meditere helt på egen hånd. Sitter jeg bare stille med mine egne tanker, har hodet mitt ofte vandret avgårde før jeg engang har kommet i gang. Så jeg bruker guidede meditasjoner, ofte fra YouTube, med fokus på det jeg står i. Det kan være ting som å legge fra meg gamle mønstre, money mindset, eller visualiseringer om fortid og fremtid. Jeg er veldig billedlig anlagt, så visualiseringer fungerer spesielt godt for meg.

Noen kvelder er det yoga nidra jeg trenger, den er uslåelig når jeg trenger å komme tilbake i kontakt med kroppen, ikke bare roe ned hodet. Jeg lytter meg gjennom appen som følger med PQ-programmet mitt, der finnes øvelser med ulikt fokus, som å spenne og slippe, kjenne etter taktilt, bevege seg, eller legge merke til og forankre. Hvilken jeg velger, kommer an på hva kroppen min faktisk ber om den dagen.

Poenget er ikke perfeksjon i praksisen. Poenget er at jeg, selv som coach, trenger hjelp til å komme innover også. Det er ikke en svakhet, det er bare sant.

Bilen er treningsstudioet jeg ikke planla

Spør du meg hvor jeg faktisk bruker mental styrke mest i hverdagen, er svaret overraskende enkelt: i bilen. Kø. Følelsen av å komme for sent. Jeg har til og med begynt å ta buss til jobb, noe jeg oppriktig hater, nettopp fordi jeg vet at ubehaget der er akkurat den typen trening jeg trenger.

Det er lett å tro at mental fitness handler om rolige, tilrettelagte øyeblikk med meditasjonsapp og stearinlys. I virkeligheten handler det mest om de små, irriterende situasjonene ingen planlegger for.

Fjellet, hesten og bilen som konket

En dag på fjellet falt jeg av hesten. Rett før det hadde bilen konket. Jeg kunne latt frustrasjonen ta fullstendig overhånd, og ærlig talt hadde jeg all rett til det.

Men det jeg faktisk tenkte, var: Hva i all verden skal jeg lære av dette? Hva tar jeg med meg videre?

Det er ikke fordi jeg later som ingenting skjedde. Det er fordi jeg har trent på å stille det spørsmålet automatisk, i stedet for å bli sittende fast i irritasjonen. Det er den samme muskelen som brukes i bilkøen og i det som blir stående i en vanskelig e-post.

Sabotørene mine, de jeg fortsatt jobber med

Jeg kjenner mine egne sabotører godt, jeg har jobbet med dem i mange år. Men to av dem er fortsatt de jeg møter oftest: Perfeksjonisten og Den rastløse.

Perfeksjonisten dukker opp når jeg tenker at noe burde vært bedre, at jeg burde forberedt meg mer, levert skarpere. Den rastløse viser seg i hvor mange baller jeg alltid har i luften samtidig. Jeg har utrolig mange interesser, og for meg henger alt sammen på et vis, men jeg ser at det ikke alltid er like lett for andre å følge med. Så det jeg jobber aktivt med nå, er å kutte ned, holde fokus og bli tydeligere, ikke fordi interessene mine er feil, men fordi jeg vil at andre skal forstå hvorfor de henger sammen for meg.

Verktøyet jeg alltid går tilbake til

Uansett hvilken sabotør som melder seg, går jeg tilbake til det samme: pusten og kroppen. En PQ-rep tar meg to minutter. Jeg merker pusten, puster ned i magen, og kjenner meg gjennom kroppen, føttene, leggene, lårene, rumpen i stolen, ryggen, skuldrene, armene. Det er ikke avansert. Det er akkurat enkelt nok til at jeg faktisk gjør det, midt i en travel dag.

Jeg bruker også refleksologiutdanningen min og legger merke til hvor i kroppen jeg holder fast i spenning i føttene og kroppen, det sier ofte noe om hva som faktisk foregår inni meg før hodet har fått med seg det selv.

Hvorfor jeg driver med dette

Jeg blir aldri ferdig å forske på meg selv. Det dukker stadig opp noe nytt, en ny trigger, et nytt mønster å forstå. Og det er nettopp det som gjør det gøy. Ikke fordi det er behagelig hele tiden, men fordi det er så tilfredsstillende når man plutselig skjønner hvorfor man reagerer som man gjør, og hvorfor man gjør som man gjør.

Alt jeg har lært om meg selv, mønstrene mine, triggerne mine, kroppen min, bruker jeg nå til å hjelpe andre se det samme hos seg selv. For det er først når vi er bevisste at vi faktisk kan velge noe annet.

Vil du prøve en av mine egne innspilte PQ-reps? Send meg en e-post, så deler jeg den gratis.